Du må skjerpe deg, ta tak i ditt eget liv og gjøre en endring

Helsevesenet har ikke gode nok tilbud til deg som strever med rus. Du er den pasienten som gjør meg oftest sint, av og til redd og som regel maktesløs.

«Skrevet av lege Ingrid Neteland, Haraldsplass Sykehus, Bergen. Publisert på Aftenposten.no«

«Kjære menneske – du må ta deg sammen! Du må ta tak i ditt eget liv å gjøre en endring.»

Det har jeg lyst å si til mange av pasientene jeg møter. Jeg gjør det ikke.

Det er mange grunner til at jeg lar være. Jeg er kanskje ikke i posisjon til det. Jeg tør ikke.

Noen ganger kunne det passet å si det, men da orker jeg ikke. Tiden strekker ofte ikke til.

Mange ganger tenker jeg at det ikke vil endre noe uansett.

Dessuten kan det hende jeg tar feil.

Så full at du ikke klarer å sitte oppreist

Som turnuslege jobber jeg i akuttmottak. Der møter jeg deg som er så full at du ikke klarer å sitte oppreist.

Jeg holder pussbekkenet mens du spyr og mascaraen smøres utover kinnene dine. Du vrir ansiktet i fortvilelse over omstendighetene du har havnet i.

Jeg kan se at du har pyntet deg for kvelden. Du har fine bølger i det lange håret ditt og stram kjole.

Jeg er på din alder og ofte er vi to på lag i akuttmottaket. Da deler du intime detaljer fra privatlivet ditt som om jeg var venninnen din.

Vi er ikke alltid venner. Du kalte meg «hore» en natt jeg ville pumpe deg.

Den morgenen var jeg matt da jeg kom hjem. Hvis jeg skal være ærlig blir jeg sur av å bli vekket kl. 04.50 fordi du har drukket deg fordervet.

Hvis jeg skal være ærlig blir jeg sur av å bli vekket kl. 04.50 fordi du har drukket deg fordervet.

Jeg får lyst til å kjefte deg huden full! Når jeg tenker slike tanker føler jeg meg som en dårlig lege.

Jeg forsøker uansett å møte deg med respekt. Det er nemlig jobben min.

Kramper fordi du er abstinent

Noen dager tar jeg imot deg som har drukket tett i flere uker, men som er tom for alkohol. Du kommer inn med kramper fordi du er abstinent.

Da slukker jeg lyset på rommet, snakker med lav stemme og prøver å roe deg ned. Du skulle kanskje ønske at jeg hadde en flaske sprit i frakkelommen.

Det har jeg ikke, men jeg har beroligende midler dersom du er veldig dårlig.

Jeg synes ofte synd på deg. Det ser vondt ut å være så klein.

Det må være noe fryktelig i livet ditt som du har behov for å døyve, siden du er så slem med din egen kropp.

Du ser ofte herjet ut. Du lukter gammel svette, har skitt på dongeribuksen og fett hår. Innimellom krampene ser du brydd ut.

Det er jo ikke for min del du burde vasket deg og gredd håret. Du burde gjort det for deg selv!

Du som drikker GHB dukker også opp. Du kan være bevisstløs og vi snakker sjeldent sammen.

En gang var du så kraftig og muskuløs at jeg strevde med å få undersøkt deg. Du var kortklipt, klam i huden og det rant blod fra et kutt i pannen.

Jeg tok meg i å tenke at det var fint du var bevisstløs. Du blir nemlig så voldsom i GHB-rus.

Bakvakten min vil også undersøke deg. Vi har ingen motgift å gi deg, og blir derfor gående gjennom natten å våke over deg.

Det viktigste er at du puster. Så våkner du brått og drar hjem, mot våre råd.

Etterpå sitter jeg igjen med en følelse av at vi ikke har forstått hverandre; du vil hjem til neste fest, jeg er sjeleglad du overlevde.

Fine klær og stresskoffert i skinn

Mange ganger har jeg møtt deg som innlegges på grunn av komplikasjoner av eget rusmisbruk.

Kroppen din har tatt skade av overforbruk over mange år. Du kan være så alkoholisert at leveren din svikter, men nekte for at du drikker.

Du kan ha fine klær, stresskoffert i skinn og en viktig jobb som venter på deg.

Jeg later som jeg ikke forstår at du er travel. Du later som om du ikke forstår hvor syk du er.

Er det skam som gjør deg så lite samarbeidsvillig eller forstår du faktisk ikke konsekvensene?

Jeg møter dine nære i gangen, en ektemann eller kanskje noen døtre. De er ofte desperate. De vil at noen skal helbrede relasjonene som er skadeskutt.

De vil ha tilbake mammaen og konen sin slik hun var før.

Vi gjør alt vi kan for å hjelpe deg. Når det er forsvarlig, skrives du ut.

Resten av innlegget kan leses på Aftenposten.no.